Næringsliv og bedrifter


Tettstedet Lørenfallet vokste fram rundt bedrifter som først og fremst betjente et lokalt marked.


Det var bedrifter som tok i mot, til dels foredlet og videresolgte lokale produkter: meieri, mølle, sagbruk, slakteri, snekkerverksted. Sørvisbedrifter og handverkere tok først og fremst lokale oppdrag: smie, verksteder, transportbedrifter for gods og personbefordring, snekkere og tømmermenn, skreddere og sydamer, skomakere, frisører, kafé. Smia ble utvidet til en produksjonsbedrift med produkter beregnet for et større marked. Tettstedet fikk tidlig sørvisinstitusjoner som også rettet seg vesentlig mot lokale brukere: butikker, post, bank, telefonsentral. Butikkene var først landhandler med et bredt spekter av varer. Etter hvert kom noen spesialforretninger: slakteriutsalg, manufaktur, elektrisk utsalg, gartneriutsalg og noen få til. Endelig hørte noen administrative stillinger til næringslivet.


Dette lokalt tilpassete næringslivet utviklet seg fra 1880-åra og fram til noe etter midten av 1900-tallet. Den store utbygginga av villaer fra 1960-åra av betydde ikke noen vekst i næringslivet i Lørenfallet. I stedet for videreutvikling opplevde stedets bedrifter stagnasjon, utflytting, nedlegging, eller i beste fall, omlegging av drifta. Av landbrukets foredlingsbedrifter finnes fortsatt bare mølla, nå mølle og kornsilo. Smie og verksted er endret til bensinstasjon med verksted. Det samme er rutebilbedriften. Spesialforretningene ble nedlagt i siste halvdel av 1900-tallet. Nå finnes én dagligvarehandel og et par spesialbutikker i Lørenfallet. Ei næring som lenge beskjeftiget mange i Lørenfallet, var transportnæringa. Men også denne næringa har færre utøvere nå enn i de siste tiåra på 1900-tallet.


Noen av næringslokalene har endret bruk. Meieribygningen har siden 1978 vært drevet som kro og selskapslokale. Den gamle mølla har siden tidlig i 1950-åra huset konfeksjonsfabrikk, og seinere noen andre bedrifter, samt at en del av huset er innredet til boligformål.


I tillegg til dette lokalt tilpassete næringslivet har det også funnes flere mindre bedrifter, gjerne en-manns- eller familieforetak, med produksjon for spesielle markeder, gjerne en nisjeproduksjon. Som eksempler fra nyere tid kan nevnes et børstebinderi som bandt spesialkoster for laboratorier, konsulentfirmaer av ulike slag, regnskapsføring og reinholdsfirmaer. Adresselister over firmaer i Sørum viser at bare et fåtall av kommunens bedrifter er lokalisert til Lørenfallet.


Det lokalt tilpassete næringslivet, som i si tid skapte tettstedet Lørenfallet, har så å si forsvunnet. Sjølsagt er butikkene og bensinstasjonene lokalt forankret. Men det er ikke lenger i første rekke lokale arbeidsplasser som får folk til å flytte til Lørenfallet. Stedet har blitt et boligområde dit folk flytter enten fordi de har en eller annen tilknytning til slekt eller kjente på stedet, fordi de har arbeid et eller annet sted på Romerike eller i Oslo, eller fordi de ønsker å bo på et lite sted med en viss grad av ”landlig beliggenhet”, som salgsbrosjyrer kan skryte med.


De første hundre åra


I rundt 100 år hadde Lørenfallet et variert og lokalt tilpasset næringsliv, med arbeidsplasser som fikk folk til å flytte til stedet fordi de fikk arbeid her. I det følgende regnes bøndene på gardene ved Lørenfallet ikke med. De hadde drevet si landbruksnæring her gjennom hundreår – se kapitlet om Løren og Hol.


De første næringsdrivende i Lørenfallet utenom bøndene på gardene var Nils Fredriksen og Petter Kristiansen. De var de første som bygde hus nede i rasgropa i Lørenfallet. Begge hadde bolig og næring samme sted.


Nils Fredriksen hadde vokst opp på en plass under Ålgård og flyttet ikke langt da han og kona Berte fra Ringsaker bygde hus opp mot fallbrauta, ikke langt fra der Betania seinere ble bygd. Han kjøpte en liten eiendom her, kalt Fallet, fordi den var første bosettinga nede i det gamle fallet. Han er flere ganger omtalt som smed og hjulmaker. Sannsynligvis hadde han smie og verksted på eiendommen. Etter at han døde i 1891, opphørte denne virksomheten.


Petter Kristiansen var født i Spydeberg, som fem-seks andre personer i Sørum i 1860-70-åra. Han kom til bygda like etter 1860, ble gift med Inger Maria Hansd Norum, og bodde ved folketellinga i 1865 på et sted på Lørens eiendom, utvilsomt samme sted som han seinere bodde. Denne eiendommen hadde gardstun der Posthusgården seinere lå, og det var sannsynligvis Petter Kristiansen som bygde opp dette stedet. Han var først snekker, men ble alt i 1865 omtalt som frihandler. Han startet nok tidlig med noe slags handel i Lørenfallet, og var i alle fall landhandler her fra rundt 1880. Sannsynligvis hadde han begynt ordinær butikkvirksomhet noe før. Han hadde sluttet butikkdrifta før han døde i 1891, og gått tilbake til snekkeryrket. Det er uvisst om noen videreførte butikkdrifta i dette huset, der det seinere ble posthus. Sannsynligvis bygde han et bakeri på eiendommen. I alle fall bodde baker Gustav Sørli her fra midt i 1880-åra til litt etter 1900.Seinere bodde andre bakere på stedet.


I 1885 begynte så den første bedriften, som skulle bli bestående i mange år, sin virksomhet: Sørum Meieri. I november 1885 ble den første mjølka levert til meieriet. Dette stod da med den bygningen som fortsatt står midt i Lørenfallet og nå er blant de eldste husa på stedet. En ser umiddelbart at dette er et gammalt bygg. Det finnes eldre tømmerhus i Fallet, noen av dem flyttet hit fra andre steder. Men disse er gjerne ombygd og innkledd og en kan ikke se at det kan være tømmer fra tidlig på 1800-tallet, eller enda eldre, bak panelet. De fleste tilflyttete tømmerhusa ble flyttet hit etter at meieriet ble bygd. – I tillegg til sjølve meieriet var det fra første tid butikk i meieriet. Meieributikken var den butikken som holdt på lengst, og den er også opphavet til den eneste nåværende dagligvarehandelen i Lørenfallet.


Bare få år etter at meieriet begynte sin virksomhet, kom neste kjernevirksomhet til Lørenfallet: Egner-smia. I 1888 flyttet Jakob Kristoffersen Egner fra Egner til Fallet og satte opp ei smie ved Haldenvegen litt ovafor meieriet. Smia ble etter 1918 utvidet til hjulmakerverksted, der de laget mange slags redskap og også karosserier. I 1960 ble verkstedet omgjort til bensinstasjon med verksted. Egner-familien driver fortsatt Esso-stasjonen på samme tomta som smia ble anlagt. Det er fjerde generasjon som innehar denne virksomheten nå.


I 1890-åra ble det åpnet butikk på det nybygde Norderhaug, der samvirkelaget seinere holdt til. Rundt 1900 ble denne drevet av Daniel Kokk. I folketellinga 1900 var det tre landhandlere i Lørenfallet – foruten Kokk, S.A. Svendsen, som dreiv meieributikken, og Hans O. Bøhler, som da dreiv landhandel sannsynligvis i Holstad litt lenger sør i Lørenfallet.


Butikk og meieri skapte nye yrker i bygda. I tillegg til nye yrker var det også nytt at kvinner hadde sjølstendige yrker. De fleste bygdekvinnene var i folketellingene fra siste halvdel av 1800-tallet titulert som hustru, enke, datter eller med andre familiebetegnelser. Noen få, særlig enker, kunne i tillegg få en yrkestittel som gardbruker, huskone eller lignende. Men nå kunne de stå sjølstendig som meierske eller butikkjomfru. Dessuten var den eneste smia i Lørenfallet nå drevet av ei kvinne, Anna Egner, som overtok drifta etter at mannen Sigvart Egner døde ung. Anna Egner fortsatte i et annet av de tidlige kvinneyrkene: telefonstasjonsholder. Den lå fra starten i 1904 i hennes hus Nygård. To døtre overtok sentralen, med Margit Egner som stasjonsholder fra 1925. De kjøpte i 1940 Østlund i Haldenvegen, og sentralen flyttet da dit, der den holdt hus til automatisering i 1972. Margit Egners brordatter Anna Egner var siste stasjonsholderen. Hun hadde overtatt etter tanta i 1952.


Telefonsentralen

En telefonsentral var ikke bare en formidler av telefonsamtaler. På telefonsentralen i Lørenfallet fikk en i mange år utlevert medisinpakker fra Sørumsand Apotek. I noen år før annen verdenskrig kunne kringkastingsavgiften betales på sentralen.

Margit og Klara Egner dreiv sentralen aleine, men etter hvert økte antall abonnenter og med det trafikken. Det ble flere ansatte, og ved nedleggelsen 4. september 1972 var det fem ansatte der: Anna Egner, Asta Bøhler (begynte i 1961), Astrid Løken, Solveig Høverstad og Marie Gulbrandsen, sistnevnte vikar etter Hedvig Jensen, som hadde vært ansatt i ei årrekke. I 1924 hadde det vært 89 abonnenter, i 1952 145 og i 1972 ca 230. Det var noe færre nummer ved sentralen, da flere hadde såkalte B-nummer. Ei tid var det hele fire abonnenter på samme linja. I 1965 hadde det blitt installert to nye ekspedisjonsbord i sentralen. De ble betjent av to personer om formiddagen og en om ettermiddagen og kvelden. I 1967 ble åpningstida utvidet til å være fra kl 08.00 til kl 21.00 alle dager. Før var åpningstida på søndager 08.00—10.00 og 16.00—19.00.

Fra Kristine Goplens intervju med Anna Egner


I de første par tiåra på 1900-tallet ble det bygd noen flere hus langs Haldenvegen. Flere ble bygd av handverkere, som hadde verksteder i husa sine. Det ble flere både skomakere og skreddere i Lørenfallet. Det ble også flere snekkere og tømmermenn, men de utøvde ikke handverket sitt på bostedet. Et egentlig snekkerverksted kom først rundt 1950.

Det kom også til en eller to butikker til i 1900-tallets første tiår. Det var sikkert butikk på Holset før 1910, og det skal også ha vært butikk på nabostedet Gran ei tid – begge stedene ligger like sør for Esso-stasjonen.


I mellomkrigstida skjedde utviklinga av næringslivet i Lørenfallet ved utvidelse av alt etablerte bedrifter, og ved oppstart av noen få nye. Utvidelsene skjedde ved Sørum Meieri, som under første verdenskrig, i 1916, anla mølle på andre sida av vegen, og i 1926 startet sagbruksdrift på ei tomt mellom meieriet og Egnervegen. Både mølla og saga tok, som meieriet, imot produkter fra landbruket for bearbeiding og videresalg. Samvirkebedriften Sørum Meieri ble en bedrift som handterte flere viktige lokale produkt for videresalg, mest til andre markeder, men også noe lokalt.


I 1918 overtok Jakob Egner Egner-smia etter mora Anna Egner. Han utvidet virksomheten betraktelig med flere produkter for både et lokalt og et større marked. I 1920-30-åra var Jakob Egners Smie & Hjulmakerverksted den største produksjonsbedriften i Lørenfallet. Med sine fem-seks ansatte var det likevel ingen stor bedrift.


I 1922 startet en ny bedrift på tomta Fellberg ned mot Nordlibrua. Knut Mjønerud begynte slakteri her, med mottak av dyr fra et lokalt område, og med noe avsetning lokalt, men mest til Oslo. I noen år rundt 1930 dreiv han og slektninger et slakteriutsalg i et hus ved hovedvegen like nedafor meieriets mølle. Slakteriet ble også brukt av noen andre slaktere. Det var i drift til 1950.

I 1920-åra begynte Ole Hertzenberg Bjerke sin moderne transportvirksomhet. Han bodde da på Frogner. Litt før 1930 flyttet han og familien til huset Brandvold ved krysset mellom Haldenvegen og Egnervegen. Han hadde i 1926 startet bussrute Sørum – Oslo. I 1929 satte han også i gang godsrute på samme strekningen. Hans firma fikk nå base i Lørenfallet, der han kjøpte opp det området vest for Haldenvegen, der Statoil-stasjonen nå ligger, samt et større område rundt denne. O.H. Bjerkes firma for personbefordring og godstrafikk ble etter hvert utvidet med flere busser og ga arbeidsplasser til stedet.


Det var også andre som begynte moderne transportvirksomhet i mellomkrigstida. Anders Walstad kjøpte sin første lastebil alt rundt 1920. Han bodde lenge på Valstad, men flyttet etter annen verdenskrig til Orderud i Lørenfallet, og fortsatte sin transportvirksomhet herfra. Kristian Bakke på Fredhøi kjøpte også tidlig lastebil. Harald Sørlie begynte med kjøring av dyr for Fellesslakteriet før 1940. Sønnen Harry Sørlie overtok bilen og kjøringa etter at faren døde i 1946.


I mellomkrigstida begynte Adolf Aannerud et verksted på sin eiendom øverst på fallbrauta. Sønnen Reidar Aannerud overtok dette og reparerte og solgte sykler. Denne bedriften oppstod også som en følge av et nytt transportmiddel, sykkelen. Far og sønn Aannerud dreiv også med andre slags reparasjoner i verkstedet sitt.


Etter at flere hadde begynt allsidig handelsvirksomhet i landhandlerier i de første tiåra på 1900-tallet, var det to landhandlerier som fortsatte drifta ut gjennom mellomkrigstida. Den ene var meieributikken med utsalg i søndre enden av meieriet. Den andre var butikken på Norderhaug, som i 1927 ble samvirkelag, kjøpt av Sørum Samvirkelag. Begge butikkene hadde et allsidig vareutvalg, slik landhandler gjerne hadde. Et par spesialforretninger ble åpnet, et slakteriutsalg og deretter en manufaktur i et hus på andre sida av vegen ved meieriet. Begge var i drift en del år.


Like etter annen verdenskrig ble det grunnlagt to firmaer som begge åpnet butikk i Lørenfallet. I 1946 ble firmaet T. & B. Hansen etablert av Trygve Hansen og sønnen Borger Hansen. Firmaet begynte med elektroinstallasjon og åpnet i 1949 butikk i huset Granheim nederst i Idrettssvingen. De har fortsatt virksomhet i Lørenfallet, også etter at de åpnet ny elektrisk forretning på Sørumsand i 1968.


Lena Nøvik hadde drevet Sørum Meieris Handel først sammen med mannen Johan Nøvik, og aleine etter at han døde i 1942. Nøvik hadde også drevet pelsdyrfarm ved Nordvoll av Nordli med Bjarne Merli som røkter. I 1941 kjøpte Lena og Johan Nøvik eiendommen Løvset på andre sida av Haldenvegen, der det bl.a. hadde vært slakteriutsalg. Lena Nøvik begynte ny manufaktur her. Dette huset ble flyttet til ei tomt ut mot Nordlibrua. Lena Nøvik bygde i siste del av 1950-åra nytt hus med butikklokaler i første etasje og bolig i annen etasje. Hun hadde også skotøy, gaveartikler og mange varer for øvrig, og forhandlet også radioer. I ene enden av første etasje leide Sørum Sparebank lokaler til de fikk egen bankbygning i 1967.


I 1950-åra ble det bygd et verksted på eiendommen Nordstrand, der Kaare Asbjørnsøn begynte et sveiseverksted. Han hadde vært i tysk fangenskap og lært bl.a. sveising av aluminium, noe ikke mange behersket den gangen. Han begynte virksomheten i 1954, men var sjukelig etter fangenskapet og leide bort verkstedet til andre. Det var mange som dreiv verkstedet der, bl.a. Erling Håkonsen og Willy Johansen i 1950-åra, og i 1960-åra Ivar Dokkebakken, Oddvar Bredesen og Tore Vestengen. De forskjellige leietakerne utførte litt ulike typer reparasjoner, men de fleste dreiv med reparasjon av biler og landbruksmaskiner. Det var også billakkering der. Verkstedet var i drift til i 1970-åra.


Ny virksomhet fant også vegen til den gamle møllebygningen til Sørum Meieri, etter at det i 1951 ble tatt i bruk ny mølle på andre sida av Nordlibrua. Fra tidlig i 1950-åra ble det startet konfeksjonsfabrikk her. Først eide Alf E. Gohn bedriften, deretter Røwde Sport, som også er kalt Fram Konfeksjonsfabrikk. Fra 1966 eide Charles Wolf konfeksjonsfabrikken og eiendommen som bygningen stod på. Til konfeksjonsfabrikken kom mange syersker, som bodde på hybler som ble innredet i møllebygningen, eller de bodde på hybel i privathus i Lørenfallet. Flere husmødre arbeidet også hjemme med oppdrag for konfeksjonsfabrikken. Denne var en av få produksjonsbedrifter i Lørenfallet som hadde sin virksomhet her uten noen spesiell tilknytning til lokal produksjon eller lokalt marked. Den ga mange kvinnearbeidsplasser, og mange unge kvinner flyttet til Lørenfallet. Mange flyttet igjen, men noen ble i bygda. – Seinere har andre næringer hatt tilhold i denne bygningen.


Også i slakteriet til Knut Mjønerud begynte ny aktivitet i 1950. Ivar Mjønerud og Thorbjørn Heggedal begynte da snekkerverksted der og holdt på til ut i 1960-åra.


I 1960-åra var det 100 år siden den første handverkeren og den første handelsmannen slo seg ned i Lørenfallet. I dette hundreåret hadde Lørenfallet utviklet seg fra et sted med et par –tre hus til et lite tettsted med et lite, men solid og vesentlig lokalbasert og lokalorientert næringsliv. I 1951 hadde Sørum kommune vedtatt en reguleringsplan for Lørenfallet, som skulle styrke stedet som bygdesentrum. Her var også satt av industriarealer i Ålgårdshagan, og en del andre næringsarealer.

Lite av næringsplanene i denne planen ble fulgt opp. Dette skyldtes vesentlig at Sørum og Blaker kommuner i 1962 ble slått sammen til én kommune. Sørumsand lå sentralt i den nye kommunen og ble naturlig nok det nye kommunesentret. Dette trakk også ny næringsvirksomhet til Sørumsand, noe som hadde skjedd helt siden rundt år 1900, da det ble bygd stasjon på Sørumsand. Nye større industriforetak ble gjerne lokalisert på steder med flere kommunikasjonsmuligheter, og slik hadde Sørumsand et fortrinn framfor Lørenfallet. Denne tendensen ble ytterligere forsterket etter at Sørumsand ble kommunesenter.


De siste tiåra på 1900-tallet


Etter 1960-åra er det ikke etablert nye bedrifter i nye lokaler i Lørenfallet.


Den nybygginga som har skjedd, er foretatt av etablerte bedrifter. Og de nye foretaka som er etablert, har tatt i bruk eksisterende lokaler. Noen mindre firmaer har etablert seg i nybygde hus reist først og fremst for boligformål.


I 1960-åra ble det bygd ett nytt kontorbygg i Lørenfallet, Sørum Sparebanks bygg på tomta nord for forretningsgården til Sørum Meieris Handel. Sparebankbygget ble tatt i bruk i 1967. Sørum postkontor, lensmannskontoret og ligningskontoret flyttet også inn der. Sørum Sparebank ble etter hvert fusjonert inn i større banker, som overtok eiendommen. I 1988 ble Kirsebom Eiendom eier av Sparebankgården, etter at bankfilialen her var nedlagt. Fra 2002 eier Øivind Dahls eiendomsfirma Forretningsplassen Eiendom sparebankgården, som nå vil inngå i hans nye forretningsbygg sentralt i Lørenfallet.


De vesentligste og mest merkbare endringene i næringslivet i Lørenfallet etter 1960 er endring og nedlegging av de gamle bedriftene. Der det hadde vært verksted og smie, ble det bensinstasjon. Likeså begynte rutebilfirmaet med bensinstasjon på en del av den tomta de eide. Men rutebildrifta ble fusjonert med andre firmaer, som har opprettholdt virksomheten i Lørenfallet. Sørum Meieri ble nedlagt i 1974. Virksomhetene i den gamle mølla holdt på i noen tiår, men siden sist på 1900-tallet har det ikke vært produksjonsbedrifter der. I lokalene til slakteriet og seinere snekkerverkstedet er det nå frisørsalong, og i seineste år til kontor for en transportbedrift.


Av de tradisjonelle næringene i Lørenfallet er det transportnæringa som er best opprettholdt. Fortsatt har rundt 20 busser sin base her, nå driftet av Norgesbuss. Lettere vedlikehold av vognparken drives fortsatt i de lokalene som Bjerke Rutebiler eier. Det er også flere som har drevet egne transportfirmaer med lastebiler. Harry Sørlie overtok kjøring av levende dyr etter faren Harald Sørli, og dreiv med dette i rundt 50 år. Broren Svein Sørlie driver også med lastebiltransport. Det samme har bl.a. Gunnar Berntsen, Kristian Bakke, Odd Feby, Bjarne Dølerud og Ragnar Bråthen gjort i årrekker.


Einar Sørensen startet i 1966 firmaet Sørum Renovasjon, fra 1980 Sørensen Renovasjon, og utførte renovasjon for Sørum kommune da dette ble en kommunal oppgave. Hans brorsønn Svein Sørensen overtok etter hvert denne bedriften og har fortsatt i bransjen, nå i firmaet Reno Norge, som fra 2003 har base i Frogner.


I 1986 etablerte Harry Nilsen firmaet Sørum Transport AS etter at han hadde hatt lastebil siden 1981. Firmaet har spesialisert seg på bulktransport og hadde i 2002 15 biler og 18 ansatte. Kontorlokaler er i det tidligere slakteriet ved Haldenvegen.

Det har også blitt færre butikker i Lørenfallet. Det er én dagligvarehandel igjen, en Rimi-butikk med Øivind Dahl som eier. Dette er en direkte fortsettelse av det som var Sørum Meieris Handel. Sørum Meieris Handel reiste i 1957 en for den tida moderne forretningsgård på tomta nedafor meieribygningen og dreiv dagligvarehandel her fram til 1972. Da ble eiendommen og butikken solgt til Kjell Skjønhaug. Olaf Furulund, Sørum Meieris Handels mangeårige bestyrer, fortsatte å drive butikken. I 1975 kjøpte så Øivind Dahl butikken og har drevet den siden, i de seinere åra som Rimi-butikk. Han eier også dagligvarebutikker på Sørumsand og Auli. Nå (2003) skal han bygge nytt forretningsbygg. Han har kjøpt den tidligere bankgården på nabotomta. Forretningsbygget fra 1957 skal rives, og nytt bygg skal reises i tilknytning til bankbygget fra 1967.


Spesialbutikkene har så å si forsvunnet. Lena Nøvik stengte sin manufaktur i 1983. I 1968 flyttet T. & B. Hansen sin elektriske forretning til Sørumsand og hovedvirksomheten ble lagt dit, men det er fortsatt et lite utsalg i Lørenfallet. Andre har åpnet spesialforetninger, holdt på ei tid, og stengt igjen. Nå (2003) er det en butikk for jakt- og fiskeutstyr i den gamle samvirkelagsgården og et lokale med hobby- og gaveartikler i Sørum Sparebanks bygg. Det er planlagt et par nye butikker i Øivind Dahls nye forretningsgård.


Etter at Walstad-kaféen ble nedlagt, begynte Henry Bråten en kafé i et mindre lokale i den bensinstasjonen som nå er Statoil-stasjon. Han dreiv der 10-15 år. I 1978 kjøpte han Sørum Meieris gård. Han fikk innredet kro og selskapslokale i de gamle meieriromma og har skapt et lokale med et spesielt miljø. Et av de mest markante og eldste husa i Lørenfallet er slik tatt godt vare på, til glede for både lokalbefolkningen og vegfarende – og alle som nytter lokalene.


Etter 1962 har alle kontorene for offentlig administrasjon og det meste av sørvistilbudet blitt flyttet fra Lørenfallet, for det meste til Sørumsand. Telefonsentralen ble automatisert i 1972. Sørum Sparebank, som etter hvert ble fusjonert inn i større banker, flyttet i 1984 hovedkontoret til sin nybygde Sparebankgård på Sørumsand. En filial ble beholdt i Lørenfallet til 1988. Sørum postkontor, som i 1987 flyttet fra Samvirkelagets gård til den nye bankgården, ble nedlagt i 2002. Det er nå et ”Post-i-butikk”-tilbud på Esso-stasjonen. Ligningskontoret, lensmannskontoret og det var som var av kommunal og annen offentlig administrasjon ble flyttet fra Lørenfallet til Sørumsand.


I de siste fire tiåra på 1900-tallet opplevde Lørenfallet en stor vekst i antall boliger og innbyggere. Men i det samme tiåret forsvant mange sørvistilbud og arbeidsplasser fra Lørenfallet. De fleste tilflytterne til Lørenfallet satset på å pendle til arbeid andre steder på Romerike eller i Oslo og byens vestlige omegnskommuner.


Lastebiltransport


Flere lørenfallinger har levd av lastebiltransport, og flere er omtalt i jubileumsboka til Norges Lastebileier-Forbund, avdeling Oslo/Akershus, utgitt til 50-års-jubileet i 1998. Her siteres litt fra artikkelen om Odd Feby:

”Den første tiden kjørte Odd Feby også mye til gårdene i Sørum. ”Det var ei hard tid”, forteller han. På våren kjørte vi ut kunstgjødsel til alle bøndene og kraftfôr kjørte vi hele året. Lessing og lossing skjedde for hånd. Vi hadde verken kraner eller andre hjelpemidler den gangen.


Det meste ble levert i sekker som veide opp til 140 kg. Og vi kunne ikke bare lempe sekkene ned av planet. Nei, de skulle bæres inn i alle buene som ble brukt til lager. Ikke rent sjelden gikk vi opp i 2. etasje med dem. Det var et slit!

Odd Feby dekket alle gårdene i hele midtre del av Sørum. Det ble ikke få gårdsbesøk i løpet av årene. Gårdene var mange i antall, og det var flere besøk til hver gård i løpet av året.

Lasten hentet og kjørte Odd Feby til Sørum Meieri som hadde lager. Dit kom også flere bønder selv for å hente kunstgjødsel og kraftfôr.”


Fra boka ”Norges Lastebileier-Forbund avdeling Oslo/Akershus 50 år”, s 93


Fire korte bedriftshistorier


Det er ikke rom for utfyllende bedriftshistorier i ei bygdebok, som skal gi et oversyn og konsentrat av de store linjene i historia. Dette er forsøkt gjort i det foregående. Når folk med røtter i Lørenfallet beretter om stedets næringsliv på 1900-tallet, er det fire bedrifter de fleste nevner: Sørum Meieri, Egner-smia, Bjerkes Rutebiler og T. & B. Hansen. Alle eksisterer på sett og vis fortsatt, om enn i endrete former eller i andre lokaliteter enn de opphavlige. De to første var også de eldste bedriftene her. De to siste ble startet i henholdsvis 1920-åra og 1940-åra. Alle ble startet av folk fra Sørum, og alle betjente opphavlig først og fremst et lokalt marked. De tre private bedriftene tilhører fortsatt de samme slektene som startet dem, med fjerde, tredje og andre generasjon fortsatt virksomme i bedriftene.


Disse fire bedriftene har på mange måter vært hjørnesteinsbedriftene i Lørenfallet, sjøl om de aldri var helt enerådende som bedrifter. I det følgende gis hovedtrekk i disse fire bedriftenes historie, vesentlig basert på opplysninger fra innehaverne og andre, fra jubileumsskrift, fra artikler i de eldre bygdebøkene og annen litteratur.


Sørum Meieri


Da Sørum Meieri tok i mot den første mjølka i november 1885, var dette første organiserte bedrift dannet i Sørum. Det var i tiåra før dannet flere meierier på Romerike, så det var klart at ei viktig jordbruksbygd som Sørum også måtte få sitt meieri. Meieriet tok i mot mjølk for videresalg og for foredling til smør og ost. Litt ble omsatt lokalt, men det meste ble solgt til de større markedene i Lillestrøm og Oslo.


... klikk her for mere historie om Sørum Meieri og Meierigaarden Kro og Selskapslokaler


Jakob Egners Smie & Hjulmakerverksted – Egner-smia


I 1888 flyttet Sigvart Kristoffersen Egner fra Sø-Egner til Lørenfallet, bygde smie her og begynte en virksomhet på den tomta som fortsatt er i etterkommernes eie, men nå som bensinstasjon. Sigvart Egner var nest eldste sønn på garden. Men det ble en yngre bror, Ole Kristoffersen Egner, som overtok garden. Han hadde smie der.


Sigvart Egner (1864—1896) ble i folketellinga i 1891 titulert grovsmed og hovslager, og dreiv vel foreløpig alminnelig bygdesmie. Han begynte nok ganske stort med en gang og hadde i 1891 tre smedsvenner boende hos seg: broren Ole Kristoffersen Egner, Ole Martinsen fra Sørum, og Torvald Torgersen fra Blaker. Hjulmakeren Matias Evensen bodde i et hus like ved Sigvart Egner. Han arbeidet sannsynligvis i Egner-smia, som denne smia ble kalt. Sigvart Egner døde alt i 1896, bare 32 år gammal. Anna Egner (1864—1929) tok over drifta. Hun hadde god støtte i dem som arbeidet i smia, i sær av ham som ble svogeren hennes og som arbeidet i smia hele livet, Hans Olsen (1876—1963) fra Flaen i Såkroken, gift med Annas søster Inga. Han hadde begynt i smia som 18-åring og ble her til midt i 1950-åra. For denne innsatsen fikk han både Kongens fortjenestemedalje i sølv og Selskapet for Norges Vels medalje. Han og kona bygde huset Ekely i Allévegen.


I 1918 overtok Jakob Egner (1888—1980) Egner-smia etter mora Anna Egner. Han utvidet virksomheten betraktelig til et hjulmakerverksted med produksjon av et større utvalg av hjulredskap og hele kjøredoninger, og seinere også karosserier for varebiler. I 1936 startet han også kassefabrikk og i tilknytning til denne, et høvleri. Alt lå på den tomta der Esso-stasjonen nå ligger.


Bedriften hette Jakob Egners Smie & Hjulmakerverksted. Dette var i mellomkrigstida og tidlig etterkrigstid den største produksjonsbedriften i Lørenfallet. Det kunne være fem-seks mann sysselsatt samtidig. Noen var der i mange år, som Hans Olsen på Ekely, som alt er nevnt, og Hans Hansen på Norum, som var hjulmaker. Hans Hansen (1881—1959) bodde i Lørenfallet før han kjøpte bruket Teie på Norum og flyttet dit. Han var hjulmaker og begynte hos Egner rundt 1910 og arbeidet der i mer enn 30 år. Deretter arbeidet han noe for seg sjøl på Norum. Sønnen Karl Hansen var også hjulmaker og arbeidet hos Egner. En vesentlig oppgave i de gamle smiene var å sko hester. Dette fortsatte de med også i Egner-smia. Smeden Hans Andersen (1904—1975) utførte lenge denne virksomheten. Men etter noen stridigheter om vann bygde bønder på andre sida av Rømua, ”lisgardinga”, egen smie ved vestre enden av Nordlibrua, og Hans Andersen begynte der.


Smia

”Et stykke lenger ned i Fallet, på høyre side når en går nedover, lå smia med hjulmakerverksted. Selve smia var en mørk tømmerbygning som lå parallelt med veien, et stykke fra. Her drev Jakob Egner smie. Til daglig gikk han under betegnelsen Jakob Smed. Til hjelp hadde han Hans Olsen, kalt Hans Smed, som bodde på Ekely på andre siden av veien, hvor han også drev med bier. Det var også en til som arbeidet i smia, Hans Andersen Merlihagen, kalt Vesle-Hans Smed. …


I vinkel med smia lå hjulmakerverkstedet. Her arbeidet hjulmaker Hansen, som bodde på Norum. Han lagde visst all slags treredskap og ikke minst hjul. Disse hjulene fikk til slutt en jernring ytterst. De ble satt på i smia.

Fra Thor Hexeberg: ”Fallet” slik det var for 60 år siden. Indre Akershus Blad 29.12.1995


Kassefabrikken var i drift til ut i 1940-åra. Fra begynnelsen av 1950-tallet ble smiedrifta trappet ned og opphørte etter hvert. Drifta ble i stedet konsentrert om høvleri og snekkerverksted.


Jakob Egners sønn Sigvart Egner (1918—1990) overtok bedriften i 1957. Fra 1959 begynte han bensinstasjon her, en Esso-stasjon. I 1980 overtok hans sønner Jon og Øivind Egner bedriften, som heter Lørenfallet Servicesenter A/S. De er fjerde generasjons eiere av en bedrift på samme tomta, som har vært i slektas bruk siden 1888. Og sjøl om virksomheten på tomta er endret gjennom tidene, ser en likevel en klar sammenheng mellom den første tidas smievirksomhet via hjulmakervirksomheten til dagens bensinstasjon. Virksomheten er rettet mot sørvis til bygdefolk og vegfarende. Det var like nødvendig å få skodd hestene som å få drivstoff til bilene. I prinsippet er det ingen forskjell på hestedoningene som svingte inn til smia for skoning og biler som svinger inn til drivstoffpumpene for fylling av tanken.


Men produksjonen som var i hjulmakerverkstedet er ikke erstattet av ny produksjon. Det står sikkert fortsatt mange produkter derfra på låver og i skjul i bygdene herover. Fortsatt står også den siste smia inntil den nye bensinstasjonen, som det eneste minnet på stedet etter den store virksomheten som en gang var her.


Bjerkes Rutebiler


Gjennom hundreår hadde mange romerikinger ei god attåtinntekt, eller ei hovedinntekt, av transport.


Både plankekjøring og varekjøring kunne gi den nødvendige kontantinntekta som primærnæringene ikke ga. Fra 1800-tallet kom utvidet personbefordring i tillegg til varekjøring av mange slag. Tog og hestetransport dominerte. Fra tidlig på 1900-tallet nådde biler og busser videre utover enn toga gjorde. Flere romerikinger fortsatte transport-tradisjonene med å danne busselskap og starte bussruter.


Sørums pioner innen busstransport var Ole Hertzenberg Bjerke (1877—1947). Han begynte i samferdselsbransjen som innehaver av Frogner skysstasjon på Hvalsødegarden, der han hadde plikt til å holde to hester og to rom i beredskap for reisende. I 1920 begynte han med drosjekjøring, og etter fire år gikk han også i gang med lastebiltrafikk på Frogner.

Den første rutebilen skaffet han seg i 1926, da han startet personruta Sørum – Oslo med en tretten seters Chevrolet. I løpet av de to følgende åra ble det nødvendig å skaffe to busser til. I 1928 flyttet han og familien fra Frogner til Lørenfallet, der de kjøpte huset Brandvold ved det sentrale vegkrysset, og etter hvert to større tomter på sørvestsida av Haldenvegen, der bl.a. Statoil-stasjonen nå ligger. Tomtene heter i matrikkelen gnr 14 bnr 7 Norheim og gnr 14 bnr 43 Snippen. Bjerke-familien fikk tinglyst skjøte på disse i hhv 1941 og 1944. I 1937 hadde Bjerke kjøpt tomta Vestgård (gnr 15 bnr 14) av Harald Refsum på Skea. Denne ligger på andre sida av Holsbekken, ved brua. På denne tomta startet Bjerke revefarm – en virksomhet i en annen bane enn rutebiler. Revefarmen var i drift til midt i 1940-åra.


Rutebilene ble hovedgeskjeften. Personruta, som først gikk fra Sørum Meieri, ble tidlig utvidet til å gå fra Egner og Val, og med to turer tur-retur Oslo daglig. I 1929 satte Bjerke også i gang ei godsrute Sørum – Oslo. Etter et par år med kombinert kjøring av personer og gods, fikk Bjerke i 1935 på ny konsesjon for ei rein personrute mellom Sørum og Oslo. O.H. Bjerke dreiv sjøl denne ruta til 1944, da sønnene hans overtok drifta under navnet Bjerkes rutebiler. De åpnet samme året eget bilverksted. Bussruta ble opprettholdt under annen verdenskrig, men da med generatordrift og én tur daglig.


I tiåret etter krigen ble rutetilbudet stadig utvidet. Rundt 1960 hadde Bjerkes Rutebiler 13 busser og tre lastebiler, samt tre inspeksjonsvogner. Det var da seks avganger daglig tur-retur Sørum – Oslo. Det ble videre kjørt tre turer Sørum – Lillestrøm, fem turer Frogner – Sørum – Sørumsand – Fetsund, to turer Sørumsand – Torbjørnsrud. Det var også flere skoleruter. 21 personer var sysselsatt i heltidsstillinger, samt to i deltidsstilling.


De fem sønnene Kristian, Lars, Olav, Birger og Odd Bjerke overtok bussfirmaet. De startet i 1953 også Sørum Bil- og Maskinrekvisita A/S med bensinstasjon og forretning for salg av rekvisita. Her var to personer ansatt i 1959.

Dette firmaet drives fortsatt av familien Bjerke, nå i tredje generasjon. Det er nå en bensinstasjon som drives i avtale med Statoil. Bjerkes Rutebiler er et eiendomsselskap, som også eies av tredje generasjon av familien Bjerke.

Firmaets historie siden 1959 er skrevet ned av Morten Bjerke, sønnesønn av O.H. Bjerke – se rammetekst.


Bjerkes Rutebiler etter 1959

Av Morten Bjerke


Bjerkes Rutebilers bussdrift gikk i 1959 inn Romerike Busstrafikk A/S som var en sammenslutning av syv busselskaper i området.


Romerike Busstrafikk ble i mange år drevet som et distribuert selskap med de opprinnelige ruteselskapene som grunnelementer. Således ble virksomheten i Lørenfallet opprettholdt med en jevn arbeidsstyrke av sjåfører på de lokale rutene og med en lokal ledelse fra 2. og 3. generasjon familien Bjerke.


Dannelsen av Romerike Busstrafikk i 1959 var den spede begynnelsen til en koordinering av kollektivtransporten på Romerike. Privatbilismen hadde overtatt en betydelig del av persontransporten slik at rutebilselskapene var tvunget til en mer rasjonell drift. For trafikantene var det også viktig å få et felles ruteopplegg og billettsystem for et større område. Allikevel måtte det gå helt til 1975 før det ble en fullstendig koordinering av kollektivstransporten for hele Oslo-regionen ved dannelsen av Stor-Oslo Lokaltrafikk A/S. I etableringen av dette selskapet lå erkjennelsen i at kollektivtransport er en offentlig sak, og at den også krever offentlig støtte for å kunne gi et tilfredstillende tilbud til trafikantene. Det ligger også et betydelig miljøaspekt i dette, da det er et offentlig mål å begrense den private bilbruken i våre mest befolkede områder. Fra dette tidspunktet overtok Stor-Oslo Lokaltrafikk A/S alle konsesjonene, og de private busselskapene fikk kjøring på kontrakt for Stor-Oslo Lokaltrafikk A/S.


I 1994 ble Romerike Busstrafikk A/S solgt til M.O. Schøyens Bilcentraler og de opprinnelige eierne av Bjerkes Rutebiler var dermed ute av bussvirksomheten. Bussdriften ble imidlertid fortsatt opprettholdt med base i de samme lokalene i Lørenfallet, men antall bussenheter og sjåfører ble noe redusert. I 2002 ble bussvirksomheten i Sørum utlyst på anbud av konsesjonshaver Stor-Oslo Lokaltrafikk. Selskapet Norgesbuss ble vinner av anbudskonkurransen. Norgesbuss valgte å opprettholde en enhet i Lørenfallet som base for ruten Sørumsand – Lillestrøm. Norgesbuss overtok også NSBs tidligere bussvirksomhet på Sørumsand og overførte denne til Lørenfallet. Ruten Sørumsand- Lillestrøm trafikkeres 15 ganger tur-retur pr. dag med korrespondanse med tog både på Sørumsand og Lillestrøm. Bussvirksomheten i Lørenfallet er dermed større enn på mange år, og ca. 20 busser har sin base her, og lettere vedlikehold av vognparken drives også i de opprinnelige lokalene til Bjerkes Rutebiler.


Bjerkes Rutebiler er i dag et rent eiendomsselskap og eies av 3. generasjon familien Bjerke. Familien driver fortsatt Sørum Bil  og Maskinrekvisita A/S som drives som en ren bensinstasjon i avtale med Statoil. Bedriften sysselsetter tre heltidsansatte og flere på deltid.


Det en her er vitne til, er store endringer i hvordan landeveistransporten er organisert. I Ole H. Bjerkes pionertid tok han utgangspunkt i det lokale transportbehovet i Sørum som var bøndenes behov for melketransport og varetransport. Deretter kom varetransporten til forretningene og et voksende behov for transport av folk og etter hvert også turisttrafikk i Oslo-området. En eller noen få lokale transportører kunne dermed dekke hele det lokale transportbehovet. Med samordning av kollektivtransporten og økende bruk av anbudskonkurranse, legges det nå til rette for store profesjonelle aktører med hele landet som virkeområde. Det samme skjer også innen varetransporten hvor de store butikkjedene og grossistene samordner sine egne transportbehov.


T. & B. Hansen


Den yngste av de tradisjonelle bedriftene med base i Lørenfallet er elektrofirmaet T. & B. Hansen.


Dette ble etablert i 1946 av Trygve Hansen (1902—1984) og sønnen Borger Hansen (f 1922). De hadde slektsrøtter fra Hammeren og brukte ei tid også dette navnet som etternavn. Men firmanavnet har alltid vært T. & B. Hansen.


Trygve Hansen var autorisert som elektroinstallatør og var eneansvarlig for de elektriske arbeidene fram til Borger Hansen avsluttet sin treårige teoretiske tekniske utdannelse i 1949 og ble autorisert installatør året etter. De fikk da områdeautorisasjon i Skedsmo og Sørum el-forsyning.


Firmaet hadde som formål å drive handel med elektriske produkter, elektrisk belysning og å utføre installasjoner. Det ble i 1950 åpnet butikk i det nybygde huset på tomta Granheim i Egnervegen, nederst i Idrettssvingen. Der hadde firmaet også kontorer og familien bolig.


I 1968 ble det åpnet ny forretning i Holegården på Sørumsand, der det også var sørvisverksted. I 1970 flyttet forretningen inn i nye lokaler i Gjensidigegården, som var et sameie mellom Aurskog og Sørum Brannkasse, Sørumsand Bokhandel og T. & B. Hansen. Butikkdrifta til firmaet har etter 1968 hovedsakelig vært lagt til Sørumsand. Men det er fortsatt et utsalg i Lørenfallet, der firmaet fortsatt har kontorer og lager, og familien bolig. Brunevareavdeling og sørvisverksted for radio og fjernsyn opphørte i 1989.


Fra 1970-åra leide de den tidligere lastebilgarasjen til naboen på andre sida av Egnervegen, Kristian Bakke, til lager. I 1984 kjøpte de dette bygget med ei tomt rundt.


T. & B. Hansen var blant de første som bygde kabelfjernsynsnett i Norge. Denne utbygginga startet i Lørenfallet og på Sørumsand. I løpet av 1990-tallet ble anlegga ombygd til moderne breibåndsnett med tredje generasjon i bedriften, Kåre Petter Hansen, som ansvarlig for denne avdelingen.


Bedriften hadde ved inngangen til 2002 15 heltids ansatte. Firmaets eier Borger Rudolf Hansen har vært daglig leder siden 1950.