Lørenfallets historie

Lørenfallet

Lørenfallet er nå et tettsted dominert av bolighus bygd mellom 1950 og 1985, de fleste som villaer i én eller halvannen etasje med én boligenhet.

Rundt 40 eldre bolighus finnes også, nesten alle er bygd på 1900-tallet. Det er også bygd noen få hus etter 1985. Foruten bolighusa finnes næringsbygg: et par-tre forretningsgårder, to bensinstasjoner, et kontorbygg, det gamle meieriet som nå er bevertningssted, og noen eldre næringsbygg som nå huser andre funksjoner enn de var bygd for. Tettstedet har også tre forsamlingshus, barnehager, lekeplasser, noen lagerbygg, idrettsplass, og noen udisponerte arealer.

Lørenfallet har, som så mange andre mindre tettsteder på Romerike, blitt et boligtettsted, der de aller fleste reiser bort på arbeid. Men grunnlaget for tettbebyggelsen ble lagt fordi det ble opprettet arbeidsplasser her.

De første arbeidsplassene i de tidlige bygdetettstedene var knyttet til landbruksbaserte bedrifter, til handel, til samferdsel og til administrasjon. Så mange arbeidsplassene var det ikke, men i alle fall så mange at noen bygde hus og bosatte seg i nærheten av de arbeidsplassene som fantes.

Lokaliseringa av de første arbeidsplassene utenom sjølve landbruket ble ofte bestemt av vegnettet, og av jernbanen, der den ble lagt. I Sørum ble de første bedriftene lagt til Frogner, som fra 1854 fikk jernbanestasjon, og til Lørenfallet. I Lørenfallet møttes to viktige veger gjennom bygda: Den Fredrikshaldske Kongevei, eller Haldenvegen, som den nå heter, og bygdevegen nordover til Såkroken og videre til Ullensaker, den nåværende Egnervegen. Disse to vegene møttes nede i rasgropa etter det store leirfallet på Løren i 1794. Før dette raset, som ble omtalt som Lørenfallet, hadde Løren-gardene ligget omtrent midt i det som er tettstedet Lørenfallet. Disse viktige vegene hadde møttes ved Løren også før raset. Løren-gardene hadde i seinmiddelalderen vært tingsted eller stevnested for Sørum. Dette var én av sentrumsfunksjonene i det gamle bygdesamfunnet. Løren hadde slik hatt en sentral posisjon tidligere i historia. Gjennom hundreåra hadde også flere lensmenn hatt tilhold på eller tilknytning til Løren. Dette var også en sentral funksjon i bygda.

Ved raset i 1794 ble Løren-gardene ødelagt og beboerne der måtte flytte. Etter en tiårs tid ble nye garder bygd opp på områder som ikke var berørt av raset. Den tidligere nordre Løren-garden ble bygd opp på ryggen mellom Rømua og den nåværende idrettsplassen, der det på 1900-tallet lenge var lensmannsbolig og lensmannsgard. Denne garden beholdt navnet Nordre Løren. Den søndre Løren-garden ble bygd der garden Hol nå ligger. Denne garden er en direkte etterfølger til garden Søndre Løren. Seinere på 1800-tallet ble gardene Lørenenga og Holsenga bygd. Tettstedet Lørenfallet er bygd på grunn som er fradelt fra gardene Nordre Løren, Lørenenga, Hol og Holsenga. Historia til disse gardene er omtalt i kapitlet om Løren og Hol. Disse gardenes eldre historie er også tettstedet Lørenfallets eldste historie, så kapitla om Løren og Hol og om Lørenfallet må ses i sammenheng. Lengst sør i Lørenfallet er en del tomter fradelt Ålgård, i Ålgårdshagan og langs Haldenvegen. Garden Ålgård omtales i bind 2 av Sørum bygdebok. Men bostedene på opphavlig Ålgård grunn som sogner til Lørenfallet, tas med her.

Lørenfallet ble i noen tiår på 1900-tallet regnet som sentrum i Sørum kommune. Før Sørum og Blaker kommuner ble slått sammen til én kommune i 1962, lå Lørenfallet sentralt i bygda. Det var naturlig å legge kommunesentret hit, også fordi sentret i kommunen i flere hundreår før hadde vært knyttet til egnen rundt Sørum kirke med prestegard, lensmannsgard og tingsted.

I det følgende gis først en generell oversikt over bebyggelses- og bosettingshistoria i Lørenfallet, deretter et generelt oversyn over næringsliv og bedrifter, med ei kortfattet bedriftshistorie for fire av hjørnesteinsbedriftene i tettstedet. Til sist i kapitlet omtales kort samtlige bosteder i Lørenfallet, ordnet etter veg og husnummer. Opplysningene her bygger for en stor del på det beboerne sjøl har svart på et skjema, som ble sendt til alle husstander, og som ga stor svarprosent. For de bostedene der beboerne ikke sendte inn skjema, eller der det ikke foreligger andre kilder til kunnskap om beboere og hus, er tatt med bare de opplysningene som foreligger i offentlig tilgjengelige arkiv og databaser.

Sørum Bygdebok

Historien om Lørenfallet er hentet fra Sørum Bygdebok, Bind 1, side 333-363 og lagt ut på Lorenfallet.no.

Takk til Jan Erik Horgen som har skrevet bygdeboka og som har sendt oss denne informasjonen om Lørenfallet.

Vi oppfordrer deg som interessert i Sørums lokalhistorie å kjøpe dette fantastiske verket skrevet av Jan Erik Horgen.

Du kan kjøpe bygdeboka via Blaker og Sørum Historielag eller ring Kaare Svarstad på telefon 6382 4242.

Navnet Lørenfallet

Det raset som i 1794 gikk på Løren-gardenes område, ble i ettertid omtalt som Lørenfallet. Ordet fall brukes på samme måte som ras, også i sammensetninger som leirfall og jordfall. Seinere har Lørenfallet blitt brukt som navn på det området der raset gikk.

De første husa som ble bygd i rasgropa i 1850-60-åra ble også kalt Lørenfallet eller Holsfallet. Etter hvert ble Lørenfallet brukt som navn på hele den bebyggelsen som vokste fram i siste del av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Lørenfallet ble offisielt tettstedsnavn da dette navnet ble brukt i reguleringsplanen av 1951.

Navnet Løren er omtalt i kapitlet om Løren og Hol. Navnet kan være fra hundreåra rundt begynnelsen av vår tidsregning, er sammensatt av eldgamle ord for leire og eng eller grasslette, og kan litt forenklet oversettes med leireng eller leirslette.

I gammalt Sørums-mål ble gardsnavnet uttalt løri. Den vanlige uttalen av tettstedsnavnet var lørifælle – en uttale som fortsatt brukes av dem som har en del romeriksk uttale i talemålet sitt. Vokalen a ble uttalt mer åpent enn det som nå er vanlig, nærmere vokalen æ. Helt lokalt kan første leddet i navnet Lørenfallet utelates, og tettstedet omtales som Fallet, uttalt fælle – eller falle for dem med et mindre tradisjonelt talemål, og blant de mange tilflytterne med andre talemål.

Beboerne i Lørenfallet kan omtales som lørifællinger, eller med mindre romeriksk uttale: lørenfallinger. Dette ble brukt av lørifællingene sjøl. I området rundt tettstedet kunne tettstedsbeboerne omtales som fællagardinger, uttalt med tjukk l i ordet ”garding”. En fællagarding var en person fra ”gardene i Fallet”, der en med gard tenkte mer på bosted enn egentlig på en gard. Dette uttrykket ble nok mest brukt før tettstedet ble utbygd til et noe større tettsted fra 1950-åra av.

Navnet Lørenfallet er lite brukt i navn på bedrifter eller institusjoner med tilhold her. Det er nok litt for langt til å være anvendelig i en slik sammenheng.

Siden Lørenfallet var sentrum i Sørum kommune, fikk bedrifter og institusjoner oftest navnet Sørum som del av sitt navn. Nå kjennes bare en bedrift med navnet Lørenfallet: Lørenfallet Servicesenter A/S Esso om den ene bensinstasjonen i tettstedet. Navnet er noe brukt på foreninger med medlemmer fra Lørenfallet og omegn.

Navnet Løren er brukt i noen vegnavn i tettstedet: Lørenfaret ved garden Lørenenga, Lørenvegen og Lørenhagan nord i tettstedet på det som var garden Nordre Lørens grunn. Boligfeltet her nord fikk i reguleringsplanen navnet Lørifeltet. Dette navnet ble seinere endret til Lørenfeltet. Forma Løri har sjelden blitt brukt i offisiell sammenheng. I mindre offisielle sammenhenger forekommer forma Løri i flere sammenhenger: Det er sett både Lørifallet, Lørienga og Lørihagan i skrift, men ingen av disse har fått offisiell godkjennelse.

De enkelte vegnavna behandles under de enkelte vegavsnitta. De ble foreslått av velforeningen for mange år siden, og har fått offisiell stadfesting.